LivsKUnnskap
I dette området tilbrakte også en gjeng kuer sommeren.
Off-the-grid er det nydelig avslappende å sitte lent mot hytteveggen og hvile blikket på dyra. Til å begynne med gjorde jeg bare det – så på dem, men ettersom dagene gikk utspilte det seg både drama, romantikk og dumhet, og castingen KUnne ikke vært bedre.
Uten særlig påvirkning fra TV, telefon eller andre mennesker, får fantasien ny og større tumleplass, og i løpet av sommerukene har jeg både gitt stemme, meninger og relasjon til gjengen som døgnkontinuerlig tråkket rundt hytteveggene.
I et par dager fikk uttrykket «dum som ei ku» virkelig næring.
To av eiendomsgrensene som møtes i vinkel er markert med enkelt gjerde. De to andre tomtegrensene er helt uten markering eller sperring av noe slag og gjør både heier, vann og vei tilgjengelig.
Da etter dag så jeg på hvordan sju – åtte dyr gikk fra det ene gjerde til det andre.
De virket like forbauset over gjerdene hver gang.
Når de kom til det ene gjerdet så de på hverandre og rautet som om de sa:
- Nei, så her er det stengt ja.
Så ruslet de tilbake – og kom til det motsatte gjerdet igjen.
Tilsynelatende like overrasket der - hver gang:
- Hei, se her `a – tror dere ikke det er satt opp gjerde her også!
Og slik tråkket og gikk de.
Frem og tilbake.
Så en dag, han må ha observert det samme som meg, veslekalven, på den tohundreåttiniende vekslingen langs gjerdet i sør, bykser han bort til gjengen;
- Om dere tråkker noen meter lenger til høyre så er det fritt lende og mange muligheter!
Ku-gjengen måler han opp og ned.
Det rautes og haler pisker avvisende.
Noen stanger litt, både mot hverandre, mot lill-kalven og mot gjerdet.
- Tulling!
Kuene blåser litt i nesen. Dunker med mulen på gjerde. Veksler blikk.
- Hvem tror han at han er?
- Nå har vi tross alt gått frem og tilbake her tohundreogåttini ganger ... tror han vi er dumme eller?
Bakerst i gruppen av kviger har to svære, eldre kuer holdt stand. Hele tiden som de to bakerste dyrene i flokken. Aldri fremst. Aldri førende i den gjentagende ferdselen tur-retur mellom gjerdene.
Nå står de og følger med. Litt på avstand fra hovedgjengen og den vesle energiske og nysgjerrige kalven.
De to eldre står skulder mot skulder med hodene tett sammen, som de i munnviken, skjult for de andre, utveksler fortrolige, humrende og avventende observasjoner seg imellom.
Kalven gjør noen små sprang.
- Kom da! Se her! Bare bittelitt hit over! SE DA! KOM!
Han tråkker bakover og gjør kom-her-kast med hodet.
Bare noen få meter fra flokken opphører gjerdet. Kalven spretter dit mens han holder blikket til de skeptiske flokk-kuene. Han viser hvordan han kan krysse forbi plankegjerdet. Nesten som en hund som strekker poten over terskelen inn til et rom den ikke har adgang til.
Gjengen følger han med blikket nå.
Kaster ikke avvisende på hodet eller stiller seg med rompa til.
Han har fanget oppmerksomheten deres.
De to eldre lar seg underholde av spillet som foregår på noe avstand, nærmest som de har et veddemål på gang om hvilken vei dette vil da.
Så tør de.
Den skeptiske, bedrevitende gjengen av kuer tråkker i samlet flokk etter den vesle villstyringen. Èn meter, to meter ... de beveger seg som én masse, og så er de forbi gjerdet.
De to eldste kuene ler så mage og jur rister.
Hadde de kunnet gjøre high five så hadde kuhover klasket.
Jeg kommer ikke vekk fra tanken om at disse eldre har sett dette før;
Hvordan de husker tilbake på årene da de var trygghetssøkende i flokk.
Hvordan livserfaring som har lært dem viktigheten av både åpent sinn og hvordan frykt kan stå i veien for endring og store, nye opplevelser.
Og ikke minst hvordan de klokt lager rom for at generasjoner bak dem får gjøre sine egne livsopplysende erfaringer, samtidig som de eldre befinner seg i kulissene.
Kuer går i flokk – nå de er mange nok, har jeg hørt en gang.
Den kan hende gjelder både folk og fe.
Karianne Dancke
På trykk i LABO-magasinet nr 3-24
